Saltfjellet-Svartisen
nasjonalpark

13.-20.Aug
2010

Fra tunnellen under jernbanen ved Lønsdalen st. Et nytt villmarkseventyr venter på den andre siden.

Oversikt over hele ruta. (Rød strek)

Dag 1

 "Lønsdalen stasjon neste" lød det fra høyttaleren i kupeen. Endelig!! Buddy og jeg har sittet på tog i 17 timer og begynner å bli litt lei. Vi befinner oss i Nordland, nærmere bestemt mellom Bodø og Mo i Rana, nord for polarsirkelen.

I nydelig sensommer vær går vi ut av toget og inn i naturen, trekker inn den friske nordnorske fjelluften. Foran oss, mot vest ligger Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark badet i sol. Den kjente gode følelsen av spenning og forventning stormer rundt i kroppen. Et nytt villmarks eventyr venter.

Vi har kommet litt opp i lia vest for Lønsdal st. Bildet mot øst. Stasjonen kan skimtes nede i skogen.

 Saltfjellet-Svartisen er en av de få, vist ikke den eneste nasjonalparken en kan gå av toget og rett inn i. Toget var i rute og vi ankom Lønsdalen stasjon ca kl fire Fredag ettermiddag.

Sekken veide gode 30 kilo og kjentes godt på ryggen. Overgangen fra nesten et døgn med stillesitting i tog-setet til fysisk aktivitet ble litt voldsom. Svetten rant som en foss, men det er godt å være igang!


Kjemåvatnet i bakgrunnen.

 Vi fulgte Turistforeningens merkede rute forbi Kjemåvatnet og videre vestover langs Kjemåbekken. Her er det lettgått og fint terreng.

Det store Kjemåvatnet lå speilblankt omkranset av dvergbjørk og så riktig innbydende ut. Men jeg ville komme meg over tregrensen før kvelden og så meg ut et lite navnløst vann på sydsiden av Lønstinden 977moh.

Lønsdalen stasjon som var startstedet ligger på 504moh og de 473 høydemetrene kjentes godt i beina og svettedråpene hang løst.

Vannet ligger ca halvannen km syd for stien og er derfor en perfekt leirplass.

Buddy krysser Kjemåbekken.

 Da leieren var satt monterte jeg fiskestanga og gjorde noen spede kast i vannet. Ikke et napp. Litt skuffende, men kvelden var vakker, mat hadde jeg nok av og det var mange dager igjen av turen så fisk blir det nok alikevell.
Første leir og fiskestangen monteres. Lønstinden i bakgrunnen.

Dag 2.

Dag to våknet Buddy og jeg av den velkjente lyden av regn som pisket på teltduken. Vinden rev og slet i den tynne nylon boligen og det lå ann til en hviledag.

Vi ble liggende å høre på natur kreftenes "sang" til litt ut på ettermiddagen. I tre tiden ble det lenger mellom regnbygene og rastløsheten tok overhånd. Leieren ble pakket og vi la i vei videre vestover.

Vi rundet rundt på nordsiden av Lønstinden. Lønstinden består egentlig av fire topper som som ligger på rad og rekke. Den høyeste toppen er 1506 moh og den laveste 1376. Et flott syn i klart vær, men denne dagen var det alt annet enn klart.

De lave tåkeskyene og den sterke vinden gjorde sikten svært begrenset og følelsen av å være helt alene og isolert blir forsterket. Jeg holdt Buddy i bånd så ikke han skulle forsvinne i tåken.

Område mellom Lønstinden og Søre Bjøllåvatnet består for det meste av steinur og det kan være krevende å gå her med tung sekk. Slikt terreng stiller store krav til godt fottøy med god støtte for anklene og man må se godt etter hvor man setter beina.

 

Etter ca syv km kom vi til Lønstindvatnet hvor vi slo leir for kvelden i le av en morenerygg. Det ble nok en fiskeløs, men fin kveld.
Leir ved Lønstindvatnet.

Dag 3.

Dag tre satte vi kursen videre mot vest i retning Søndre Bjøllåvatn, visstnok en av Norges beste Røyevann, men med en frisk kald vind fra nordvest hadde jeg små forventninger til å få fisk. Været klarnet opp og det var et kjempe syn som møtte oss da vi kom over åskammen fra Steinsdalen og lia ned mot Søndre Bjøllåvatn.
Søndre bjøllåvatn. Bildet tatt mot vest.

Dalen vi nå kom til heter Bjøllådalen. Den strekker seg  fra nordre Bjøllåvatn og helt ned til den avskjæres av Dunderlandsdalen og E6 ca 40 km lenger sør.

Vi rundet rundt på nordsiden av Søndre Bjøllåvatn og krysset Bjøllåga på broen som er satt opp her før vi satt kursen sydover på vestsiden av vannet.

Her skjedde det en dramatisk forandring i landskapet. Da det var nesten utelukkende stein og ur på østsiden av dalen, var det her grønt og frodig. Gress og lyng så langt øye kunne se. En fryd å gå på.

Fra nordenden av Søndre Bjøllåvatn. Bjøllå fossen skimtes i bakgrunnen.

Bjøllåfossen er et fantastisk syn.

Noen ganger er det godt å ha en en bro....

Her har vi gått ett stykke sydover langs vestsiden av Bjøllåvatnet. Legg merke til hvor grønt og frodig det er her. Stor kontrast til terrenget øst av dalen.

Vi dreide igjen vestover et par km nord for Saltfjellstua. Her er det en kjempe utsikt nedover i Bjøllådalen. De første dvergbjørkene begynner å vise seg ved utoset av vannet og det er et flott syn å se elva slynge seg nedover den frodige dalen .
Vi står helt øverst i Bjøllådalen. Saltfjellstua ligger et par km nede i dalen.

Vi slo leir ved Stallgropavannet. Vinden var fortsatt temmelig frisk fra nordvest og satte nok en gang en effektiv stopper for det helt store fisket, men et par små ørreter lurte jeg før kvelden og det smakte herlig til kvelds.
Leir ved Stallgropavannet.

Dag 4. (Rød strek)

Da jeg dro ned glidelåsen på teltet den fjerde dagen og gløttet ut lå vannet helt speilblankt. Solen stekte fra en blå og skyfri himmel. Endelig væromslag!

Etter frokost la jeg meg med morrakaffen utenfor teltet og studerte kartet for å planlegge dagens marsj. Dette er noe jeg gjør stort sett hver morgen.

Det å planlegge turen underveis og ta spontane rutevalg er en del av den store frihetsfølelsen som jeg setter veldig stor pris på. Og siden jeg alltid reiser alene er det få innvendinger og uenighet i leieren... Det hender Buddy sier ifra, men det er sjelden....

Morgen kaffen er servert og dagens rute planlegges.

Jeg bestemte meg for å gå videre vestover inn i den øde villmarka ved Storstormdalen og Hedningefjella. (Til og med navnene i dette område er øde) Her er ingen stier, ingen hytter og svært sjelden folk og en fantastisk natur!

Fjellsidene er dekket med frodig gress og lyng. Nede i dalen renner elven Tollåga i rolige buktninger blant små bjørk og gressenger.
Oppe i liene går reinen og beiter og over hodet svever en stor Ørn.

Stillheten og roen er total. Buddy og jeg suger inn hvert eneste sekund med stor ærbødighet for denne fantastiske villmarka som denne dagen smiler til oss fra sin beste side. Vellvitende om at her inne er det ingen nåde for den som ferdes når naturen bestemmer seg for å vise krefter.
Her er det svært værhardt og ingen steder å søke hjelp vist ulykken skulle være ute.

Fantastiskt !!!

Bilde mot nord og område rundt Riebivàgge.

Bilde mot vest. Elven Tollåga renner rolig mot øst og en kryssende bekk ved navn Jàmekjàhkå slutter seg til fra sør.

Tållåga.

Vi tok oss god tid denne dagen. Følelsen av å være alene med naturen er sterk og kjentes godt i kropp og sinn.

Da kvelden nærmet seg trakk vi opp på Simlefjellet for å finne en passelig leirplass.
Vi slo oss ned ved Tørrvatna rett syd for Simlevannet.
 
I solnedgangen liggende utenfor teltet med kaffekoppen og Buddy sovende ved siden av meg tenkte jeg på noe vårt store villmarksikon og eventyrer Helge Ingstad sa en gang da han var langt inne i den Canadiske villmarken alene;
 "
Her sitter jeg i bare skjorte ermene utenfor mitt telt. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet og jeg føler meg som millionær"


Vi har lagt kursen mot syd og opp på Simlefjellet.

Simlevannet sett fra nord.

Leir ved Tørrvatna.

Rett på sydsiden av leieren begynner Giladalen.

Dag 5.

Den femte dagen smilte fortsatt Saltfjellet til oss og jeg bestemte meg, etter og ha studert kartet for å dra videre opp på Hedningefjellet.

Område her oppe har en generell høyde på ca 1100 moh og er svært værutsatt.  Goldt og ugjestmildt terreng med stein og oppsprukne rabber av skifer preger landskapet. 

Denne steinen er skilte seg ut i terrenget. Den er seks syv meter høy og lå helt alene på et rellativt flatt område av fjellet. Slike store steiner ble ofte brukt som offerplasser før i tiden. Buddy kan såvidt skimtes rett til venstre for steinen.

Vi tok det rolig som vanlig og nøt den store utsikten som etterhvert åpnet seg mot vest. Her kom de store isbreene på Stormdalsfjellet tydelig frem og var et vakkert og mektig syn.

Saltfjellet-Svartisen er kjent for sine store forekomster av marmor. Disse hvite marmorbeltene står i stor kontrast til det ellers gråsvarte terrenget.

Etterhvert kom vi ned i Hedningdalen hvor det ligger et par små tjern ved et brefall fra Steinfjellet. Det smaragd grønne vannet lå som et speil og så svært innbydende ut for en liten dukkert i det varme været. Men jeg besinnet meg fort da jeg forsiktig stakk det ene beinet uti. Iskaldt. Ikke så rart da isbreen på den andre siden går helt ut i vannet.
 Men dette stoppet ikke Buddy, som elsker å bade hele året. Han hoppet gladelig uti og tok seg et par runder i rundt i det iskalde vannet.

Buddy kjøler seg ned i iskaldt brevann.

Hedningedalen ender i en bratt skrent som fører ned i en dal som heter Vestergila. Denne ligger ca 250 meter lavere enn Hedningedalen.
 Jeg så denne bratte skrenten da jeg studerte kartet, men jeg tok en velurdert kjangs på at det lot seg gjøre å komme seg ned og takket være det gode været gikk det helt greit, men det er ikke å anbefale å gå ned her i dårlig sikt.

 Man må snirkle seg ned i våt steinur og stupbratte skrenter som går på kryss og tvers og ras faren er stor her på vinteren og våren.
 
Det gir litt ekstra kick å ta noen slike kjangser, tøye grensene litt. Det å føle litt på sine egne grenser å strekke seg litt etter nye utfordringer er bare sundt iblant.

Vi kom vell ned i den idylliske dalen hvor gresset sto grønt og blomstene nikket til oss i den svale kveldsbrisen. Vi fulgte elven Sirkàjàvrre noen km før vi slo leir.

På vei ned Hedningdalen.

En pust i bakken nederst i Hedningdalen. Her er det nydelig utsikt over Giladalen og Vestergila. Elven Sirkkàjàvrre renner rolig mot øst i den idylliske dalen før den slutter seg sammen med elven Tespa i Tespdalen som kan skimtes bak åsen i bakgrunnen.

Vell nede i dalen ble det igjen grønt og frodig .

Da leieren var satt tuslet jeg ned for å gjøre et spedt forsøk på å få litt kveldsmat.

Jeg hadde to stenger med på denne turen. En med spinner/sluk og en med mark og flue.

En liten spinner med en opphengsflue for igjennom luften og landet perfekt i bakevjen etter en stor stein midt i elven.
Med det samme spinneren traff vannskorpen var det fast fisk og like etterpå satt det en på flua også.
Jeg kvakk til, hadde ikke forventet dette.
Fisket har vært labert tidligere på turen så dette kom helt uventet.

Fiskene ble kjørt forsiktig og et par minutter etter lå en fin ørret og en røye og sprellet i gresset foran meg.
I motsetning til vanlig feber som gjør deg slapp, virker fiskefeberen helt motsatt. Jeg ble ivrig og adrenalinet steg. Her var tydeligvis masse fisk.
Jeg gjorde tre kast til og det utrolige skjedde at etter totalt fire kast hadde jeg seks ørreter og to røyer!! Det satt to fisk på hvert eneste kast!! Har aldri opplevd maken til bett.

Middagen er berget. Men det ble tre til før jeg måtte tvinge meg selv til å legge vekk stangen.

Jeg tvang meg selv til å slutte, middagen for både Buddy og meg var reddet og mens kveldsolen forsvant bak fjellene i vest nøt Buddy og hans eier en uforglemmelig fiske middag.

Det vaket konstant i den lille elven og det skal stor selvdisiplin til å la stangen stå. Men man skal ikke ta mer enn det en trenger og her var tydeligvis mer enn nok fisk så det var bare å "hente" når jeg ble sulten igjen.


I ti tiden rullet vi mette og gode inn i teltet å sovnet til den lette klukkingen av elven som rant stille forbi. Ikke den verste kvelden jeg har hatt...!!

Etter et slikt etegilde med fersk ørret og røye på menyen, er det godt å bare rulle seg rundt i gresset og dorme inn til elvens klukking.

Dag seks ble vi liggende rolig til lagt utpå kvelden. Delvis fordi Buddy var sliten etter de siste dagers gåing og dels fordi dette var det nærmeste vi kunne komme paradis på jord akkurat da.
Mat nok i massevis i elven, nydelig varmt vær og en fantastisk villmarksfølelse i kroppen.

Buddy brukte dagen til å sove mens jeg gjorde noen kast med stangen når jeg var sulten og ellers bare slappet av og nøt livet.
Buddy nøt denne hviledagen til fulle. Han bærer kløv med ca syv kilo av utstyret på ryggen på denne turen og står godt på. Flink hund!!

Jeg gjorde som Buddy og tok det rolig mesteparten av dagen. Men mat må man ha og da er det bare å ta stangen og tusle ned til elven og "hente". Her har jeg fisket i knappe fem min.

I syv tiden på kvelden pakket jeg sammen og sa farvel og på gjensyn til denne fantastiske plassen før vi satte kursen mot øst og Tespdalen.

Tespdalen starter ved Bjøllåneset ved Dunderlandsdalen og ender ved Tespvanna hvor det går en sti over til Bjøllådalen.
Vi måtte krysse to elver for å komme inn på DNT stien som går fra Bjøllånes ved Dunderlandsdalen og opp mot Saltfjellhytta.
Her måtte jeg ta et valg; Mot nord og over til Bjøllådalen eller mot syd og Dunderlands dalen? Valget falt på det siste.

Vi la kursen sydover langs elven Tespa et stykke før vi slo leir for siste gang på denne turen.

Dag 6.

På vei mot øst og Tespdalen. Her er nederste del av Vestergila før den avskjæres av Tespdalen.

Mot nord i Tespdalen.

Den syvende dagen trasket vi videre ned den idylliske Tespdalen. Her er en av de gamle ferdselårene som gikk over Saltfjellet før veien kom.

De første små bjørkene dukket opp og omtrent halvveis ned i dalen krysset vi polarsirkelen for siste gang i år. Det er noe helt spesielt å være på tur her nord. Det er så mye fin villmark nord for polarsirkelen.
Dette er virkelig stedet for den som vil oppsøke den store ensomheten og nyte livet i uberørt natur.
Dag 7.

Tespdalen er idyllisk og er en av de vanligste innfallsportene til nasjonalparken.

Polarsirkelen krysses.

Etter syv deilige dager alene møtte vi sivilisasjonen ved Bjøllåneset og E6. Her satt vi oss på bussen tilbake til Mo i Rana.


Saltfjellet-Svartisen er en udiskutabel pære av nordnorsk natur. Vi har vandret gjennom alt fra stein-ørkner til frodige enger med grønt gress og blomster. Her er rolige og lune daler og spisse utilgjengelige tinder og isbreer. Veldig variert natur som gjør forflytningen spennende og utfordrende.

Men det kan være svært værhardt her og er man i områder med isbreer, må man være obs på ras og kalvinger.
Skal du alene på tur i Saltfjellet-Svartisen er god planlegging, forsiktighet og godt fottøy viktig. Dette gjelder jo for alle turer, men spesielt her.

Turistforeningens rutenett går kun i de mest sentrale områdene og dalførene, så er du ute etter å oppsøke ensomheten i uberørt villmark er det veldig gode muligheter for det her.
Spesiellt vil jeg anbefale område mellom Riebitjåhkkå, Simle fjellet og Hedningfjellet. Har var følelsen av å være alene med naturen og fjellet merkbar. Fantastisk!!








Fremme ved Bjøllånes og E6. Her renner Rana elven.

Buddy var så heldig å få eget sete på toget hjem og han sov seg gjennom de sytten timene det tok hjem til Sarpsborg. Nok en gang godt jobba Buddy og takk for turen!!