Skarvheimen

Finse--Breistøl (Hemsedal)

14.--17.Mars

2012

Oversikt over ruta. (Rød strek)

Dag 1.

Kl er 0415 og det blåser kraftig fra nordvest og det er bek mørkt da jeg omsider står alene igjen på perrongen på Finse stasjon og toget suser videre mot Bergen.

Det er nesten nøyaktig tre år siden jeg sto her sist.
Den gang skulle jeg mot syd, over Hardangervidda mot Rjukan.
Denne gangen skal jeg mot nordnordøst.
Gjennom Skarvheimen.
Jeg ruller underlaget ut på benken i det lille varmerommet på stasjonen og sovner momentant.

Kl 0715 blir jeg vekket av en stor snøfres som rydder stasjonsområde for snø etter nattens snøfokk.

En rask frokost og turen er i gang.

 

Med Hardangerjøkulen badet i strålende morgen sol legger jeg i vei opp bakkene nord for Finse.
Været og føret er fint helt til 1360 meters kurven er passert. Da blir det total Whiteout.
Alle konturer og nyanser er med ett visket ut.
Det eneste som bryter med alt det gråhvite er mine egne ski.
Jeg følger kvistingen opp på østsiden av Omnsbreen.

Finse stasjon med Hardangerjøkulen oppe til høyre.

Alt går fint til jeg kommer opp til vannskillet øst for Såtehjellane.
Her er det et trangt skar hvor kvistingen var blåst bort og snøen var blåst opp i veldige fonner. Jeg stopper opp og prøver og orientere meg.
Alt er hvitt, ingen konturer eller formasjoner er å se.

Etter en stund prøver jeg med forsiktig frem, ett steg av gangen.
Jeg merker straks at det begynner å gå nedover og setter skiene på tvers og går sidelengs.
Det blir tydeligvis brattere og brattere.
Dette merker jeg kun ved å se på avstanden fra kanten på skien og ned til snøen som blir større og større. Dette er ikke trygt.
Siden jeg ikke aner noe om hva som ligger foran meg bestemmer jeg meg for å fire pulken forsiktig videre foran meg.

Jeg finner skikkelig fotfeste og begynner sakte å fire pulken etter dragtauet. Etter halvannen meter vipper pulken over en kant, jeg stopper firingen og ser at halve pulken henger i løse luften!
Forsiktig klatrer jeg tilbake og opp der jeg kom fra.
Først når jeg er på trygg grunn kjenner jeg hjertet banke.
Jeg vet det ikke kan være mange meterne ned der, men når en ikke ser noe som helst kan selv ett kort fall på noen få meter være farlige.

Jeg tar en kopp kaffe mens jeg studerer kartet nøye og prøver og skjelne konturer i landskapet.
Etter et kvarters tid letter tåken noen sekunder så jeg kan se noen meter.
Jeg legger merke til en mulig rute litt lenger øst. Skiene blir festet til pulken og jeg går forsiktig nedover på beina mens jeg føler meg frem med stavenene. Ett skritt av gangen. Etter en liten stund og noen høyde meter lavere ser jeg endelig den første kvisten som markerer løypa videre og jeg kan spenne på skiene.

Hadde det vært klarvær hadde nok ikke dette hvert noe dramatisk i det hele tatt, men i slikt vær med så dårlig sikt var det temmelig "spennende".

 

Jeg tar fatt på bakkene ned mot Omnsvatnet som ligger på 1319 moh. Her nede klarner det opp og jeg kan endelig se litt av den fantastiske naturen omkring.
Det begynner og nærme seg tid for og slå leir så jeg dreier av fra løypa og finner en fin plass på nordsiden av navnløs høyde 1271 vest av Geiteryggvatnet.

Etter noen timer med total whiteout, hilste jeg solen hjertelig velkommen. Her sees østre del av Omnsvatn med Flakavassnutane i bakgrunnen.

Leir vest for Geiterygg vatnet. Selv om det er blikkstille, bardunerer jeg alltid teltet for storm. Man vet alderig hva høyfjellet disker opp med av vær en vinternatt. Her skoffer jeg snø på storm mattene. Bakkahelleren i bakgrunnen.

Dag 2.

Dagen starter rolig med noen lette km over Geteryggvatnet som ligger vest av Geiterygghytta. Men øst av hytta starter noen friske bakker opp mot Rossdalen. Først ved Bolhovd flater det ut.

En fantastisk utsikt åpenbarer seg på toppen vest for Sundhellerskarvet.

Navnet Skarvheimen er relativt nytt. Det var først etter en avstemning i NRK i 1995 at navnet Skarvheimen ble bestemt. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt.
Bla. har påfallende mange fjell i område navnet skarv i seg. F.eks. Reinskarvet (1788moh) Hallingskarvet (1933moh) og mange flere. Det skal visstnok være nærmere 20 fjellnavn hvor navnet skarv kommer med.

Skarv er betegnelsen på fjell som har minst en bratt side. I tillegg er skarv også et lokalt navn på fjellrype.

Svett og litt små sliten ankommer jeg DNT Oslos selvbetjente hytte Konghelleren utpå ettermiddagen.
Hytta er tom og jeg bestemmer meg for og ta natten der.
Min første i slike hytter.

Jeg slår meg ned i sikringsbua som ligger noen meter ved siden av hoved hytten.
Mens jeg fyrer opp i ovnen banker det på døren, og inn kommer et hyggelig par fra Tyskland. De hadde startet fra Breistøl og var på vei motsatt vei av meg. De slo seg ned i hoved hytten.

Jeg går bort og slår av en prat med tyskerne utpå kvelden. Da er det en friskas der som er innom på vei fra Bjordalsbu til Geiterygghytta. Dette er en lang etappe, men han var tydeligvis i god form og hadde væt ute en vinternatt før.

Han kunne fortelle at det var to klasser fra friluftslinja på Sogndal folkehøgskole på vei til oss... (dette var nok grunnen til at han ville videre...)

Denne nyheten ble mottatt med vekslende entusiasme fra undertegnede og paret der vi satt i ro og mak og nøt roen ved den knitrende peisen.
Jeg vurderte et øyeblikk og bryte opp og slå opp teltet ute på vidda et sted, men lot det være.

Jeg har alderig benyttet meg av DNT hyttene før så dette var en ny erfaring jeg ville oppleve.
Ganske riktig, i halv åtte tiden skimter vi en lang rekke mennesker på vidda øst for hytta. De kom fra Bjordalsbu, via Lungdalshytta, og minutter seinere er både hoved hytta og sikringsbua fylt opp av mennesker.

De som kjenner meg og har lest litt på fjellrek, vet at jeg alltid reiser alene og helst langt utenfor stier og løyper, men jeg må si at denne kvelden, og denne for meg nye erfaringen var udelt positiv!

Tusen takk Swantje og Thomas for deilig rum!!

 
Geiterygghytta fra vest.

Det er noen seige bakker opp på østsiden av Geiterygghytta.

En kaffe pause på en høyde vest for Sundheller skarvet. Øvre del av Aurlandsdalen sees i bakgrunnen.

Kongshelleren ligger på 1453 moh og er et kjærkomment krypinn for mange fjellfolk.

Jeg tok inn på sikringsbua som ligger rett vedsiden av hovedhytta.

Dag 3.

Jeg kokte opp en termos med vann og la i vei i åtte tiden mens de andre begynte å våkne til liv i hytta.
Alene med vidda igjen.

Jeg hadde en deilig frisk bris i ryggen da jeg med lette stavtak tok fatt på turen videre mot øst over Volavatnet.
Den friske brisen tok snøen med seg og gjorde vidda levende.

I god medvind over Volavatnet.

Ca seks km øst for Kongshelleren begynte nedstigningen mot Lungsdalen.
Midt i dalen var det gått et mindre ras samme natt.

Halveis nede i Lungsdalen var det gått et mindre ras.

Den betjente Lungsdals hytta ble passert på formiddagen og her bærer det ut på Lungsdalsvannet før den seige oppstigningen til Bjordalsbu drøye 12 km lenger nord.

Jeg fulgte kvistingen opp langs bekken Mjolga.
Her var det stedvis meget lite snø, noe som gjorde at jeg stadig vekk måtte trekke pulken over metervis med lyng og kratt.

Lungsdalen sett fra øst. Lungsdalshytta kan skimtes til høre for midten på bildet.

Fra oppstigningen nord for Lungsdalsvatnet.

Jeg passerte Mjolgebotnen og videre over Mjolgetjørne og Gjøranvatnet før jeg slår leir på 1635 moh nord for Raudbergskarvet.

Selv om det er blikk stille idet jeg slår opp teltet, bardunerer og fester jeg teltet for storm.
Dette er fast rutine på vinterfjellet. Man vet alderig hva natten bringer.

Mørket faller på i halv åtte tiden og det er blitt lett snøfall i luften, men vinden holder seg fortsatt rolig.

En halvtime senere ligger jeg å leser i en bok da den første vind rossen kommer.
Stearinlyset blafferer og veggene rister lett. Jeg skjønner fort at det er uvær på gang. Har opplevd dette før.

Og ganske riktig; en snau halvtime senere er det et inferno av vind og snøfokk utenfor som gjør sitt beste for å rive ned min lille nylonsbolig.
Tøyet som henger på "tørkeloftet" rister og faller ned rett som det er og teltet rister faretruende.

Men jeg stoler på dette teltet.
Det er et Helsport trollspiret 2 telt som er laget for å tåle store påkjenninger og er man nøye med å sette det opp skikkelig, er det utrolig hvor mye det tåler.

Jeg legger meg for å sove, men setter klokka på vekking kl halv to. Da går jeg ut for å sjekke at alt er i orden.
Det er voldsomme krefter i sving der ute, men teltet står støtt som fjell.

Jeg kryper i posen og sovner tungt. Sover meget godt denne natten.

 

Dag 4.

Da jeg våkner i åtte tiden er alt stille, eneste jeg hører er lett snøfall mot teltduken.
Sterk kontrast til uværet som herjet bare noen timer tidligere.

Teltet bar preg av uveret som herjet på natten da jeg kom ut på morgenen.

Leieren blir pakket ned og jeg tar fatt på siste etappe ned mot Breistølen og Hemsedalsfjellet.

Bjordalsbu ligger på nordsiden av øvre Bjordalsvatn 1571moh.

Det blir mange deilige bakker hvor jeg bare kan la tyngdekraften gjøre jobben.
Passerer vest av Graveggi og Starsjøen før det siste trange skaret ned øst for Stardalsfjellet.

Tunge skavler av snø hang over norøst hellingene. Her bør man ikke gå for nærme.

I det siste skaret ned til Mørkedalen var det en del trange skar som satte skiferdighetene mine på en prøve. Skal ikke påstå at det var helt stilrent, men jeg kom da ned i god behold.

Mørkedalen og Breistøl i sikte. Nordre Kluftenosi (1531moh) sees på østsiden av dalen

Vel fremme på Breistølen blir pulk og ski klargjort for bussturen mot Oslo.

Jeg vil råde alle som vill ta denne turen til og holde seg til de kvistede løypene.
Skarvheimen er preget av mange høye fjell og trange skar hvor rasfaren bokstavlig talt er overhengende.

De kvistede traseene er gått opp av erfarne fjellfolk som virkelig vet hva de gjør og kan fjellet ut og inn.

Ellers er godt utstyr også viktig. Ikke minst et solid telt. Været slår fort om og det kan bli virkelig utrivelig vist teltet kollapser under en snøstorm midt på natten.

God tur!!
 
Videoklipp fra turen: http://youtu.be/HsyWvBEjJf0

Jeg brukte disse kartene på turen: 
Skarvheimen (turkart 1:50 000)
Hemsedal Nord (turkart 1:50 000)
 
Breistøl og måelet er nådd.