Ruta i grove trekk. (Rød strek)

Femundsmarka 30.Mars-3.Apr.


For første gang i mitt liv sitter jeg på en snøskuter på vei inn i villmarka, eller rettere sagt bak en scooter.
Buddy og jeg sitter i en liten slede, foran ser jeg ryggen til Per Roger som i stor fart styrer sin snøscooter med stor presisjon inn gjennom skogen i Rogen naturreservat i Sverige.

Per Roger er oppsynsmann i Rogen naturreservat. Jeg traff han første gang for ett år siden på vei fra Kjärringsjövallen til Rogen.

 

Jeg kontaktet han i forkant av denne turen og spurte om det var mulig å få transport fra Kjärringsjön (hans hus) til Reva koia som ligger på norskegrensen helt øst i Femundsmarka, for så å starte turen derifra. ”Du er hjertelig velkommen” sa han, ”men ta med en pose ferska rekor då”.
Dags ferske reker er ikke dagligdags der inne i de dype Svenske skogene og øynene hans stålte av glede da han fikk overrakt en stor pose egenfiskede reker på trammen utenfor huset hans.

 

Buddy er klar for tur. Her sammen med en av hundene til Per-Roger.

De drøye 12km fra Kjärringsjön til Reva-koia gikk kjapt unna med scooter.
Vi suste nordover på Rogens is i strålende sol og etter ca 40 min svingte vi opp ved den sjarmerende Reva koia.
Her i denne fantastiske villmarks koia tilbrakte jeg to dager sist vinter på turen fra Kjärringsjövallen.

 

Etter å ha lesset av utstyret og sagt farvel til Per Roger (som var ivrig etter å komme seg hjem å fråtse i ferske Hvaler reker) sto Buddy og jeg alene igjen midt i denne fantastiske villmarka.

 

Etter ti timer i bil og den siste timen med scooter var stillheten neste øredøvende.  

Klokka var passert 1900, men solen sto enda ett stykke over horisonten, så jeg spendte likegodt skiene og pulken på å la i vei nordover på Revsjøen.

Et lite lag med nysnø over skaren gjorde landskapet ekstra jomfruelig og urørt og den kjente følelsen av glede og forventning for hvilke utfordringer og opplevelser villmarka hadde å by på denne gangen strømmet på.

Utenfor Reva koia.

Femundsmarka er et fantastisk område for turer hele året, men tiltross for det relativt rolige landskapet er det en del ting en må ta hensyn til.

Det er utallige vann, bekker, elver og vassdrag som kan utgjøre en risiko vist man ikke er våken. Spesielt vinterstid.

Plutselig, mens du minst aner det kan den ellers faste og kanskje meter tykke isen gå over i åpent vann. Dette gjelder selvfølgelig mest i trange bekker og elver med mye strøm.

Det kan være vanskelig å skille mellom fastland og vann når snøen ligger metertykk og dekker de vanlige konturene.
 Da er det ekstremt viktig å holde seg oppdatert på posisjonen og sjekke kartet ofte.

 

Reva passasjen er et slikt område man bør holde seg unna så lenge man ikke sitter i kano. Her går strømmen stri hele året og isen er alderig trygg her!
 

Et godt tips er å gå i land på myrpartiet nord for passasjen. Her er det også en skyvebom i rein gjerdet som gjør det enkelt å komme over.

Reva pasajen må man holde seg lagt unna vinterstid. Her er isen alderig trygg!!

Vi fortsatte et par km til før solen gikk ned under horisonten og vi slo leir på en odde under et stort furu tre.

Leieren er satt, solen går ned over horisonten. Det blir en kald natt. -23.

Etter en rolig, men kald natt (-23) var vi igjen på vei mot nordvest.

Planen for denne turen var å sjekke ut de nordlige delene av Femundsmarka, og etter noen km på Revsjøen satt vi kursen mot Volsjøan.

Bilde mot syd på Revsjøen.

Vi gikk i land på myrpartiet mellom de navnløse høydene 776 og 759.
Snøen var betydelig løsere når vi kom inn i skogen.
Det ble en del baksing, spesielt for Buddy.
Han prøvde å holde seg i sporet mitt, men selv der sank han igjennom så bare det brune lille hodet hans syntes.

Tett bjerkekratt og løs snø er ikke forenlig med ski og pulk!!

Det var skyet til over natten og vinden tiltok i styrke fra nord-vest.
Tunge skyer over Flenskampan på vest siden av Femunden varslet om kommende nedbør.

Etter et par km med baksing i skogen var vi endelig kommet opp til tregrensen som ligger på ca 850 moh i dette område.

Her fyrte jeg opp et lite kaffebål for å se ann været litt.

 

Opprinnelig var planen å slå leir ved Volsjøan, men i denne vinden var det uaktuelt.
Kartet ble studert og jeg bestemte meg for å gå over på andre siden av fjellet, ned til nedre Muggsjøen.

 

Et par tre kaffekopper seinere var vi på vei over fjellet øst for Gråvola. Vi var nå oppe i typisk et fjellterreng med forblåste steiner og en og annen fjellbjørk som nikket i den kraftige vinden.

Stor kontrast til den rolige furuskogen tidligere på dagen.

 

Her oppe var snøen hardpakket og forflyttningen gikk mye bedre, noe Buddy var spesielt glad for..

Her er vi kommet over tregrensen vest for Volsjøan. Revsjøen og Kratvola kan sees i bakgrunnen.

Volsjøan med Skedbofjället i bakgrunnen.

Etter å ha passert Volsjøan og litl Volsjøen begynte terrenget å helle nedover igjen.
Her fikk jeg et fint overblikk over villmarka mot nord.

Det ville Vigelen massivet (1486moh) i nord og videre mot vest det roligere områdene ved Muggsjøen og Stortjønna.
En og annen fjelltopp stakk så vidt toppen over furutoppene som Muggruven, Brennvola og Ljøsnåvola.

Bildet mot nord fra Volsjøan. Nedre Muggsjøen og villmarka innafor..

Vi etablerte leir ved nedre Muggsjøen i le av en diger furu som var vokst sammen med en nesten like stor stein.

 

Et lite, men hissig bål blusset opp og det ble en fin kveld med masse kaffe og litt fiske. Buddy gikk rett i koma i teltet.

 

Det var fortsatt litt disig da jeg dro ned glidelåsen på teltet den tredje dagen, men vinden var løyet helt av og det var blitt betydelig mildere.

Som vanlig ble frokosten nytt i lange drag før kartet ble tatt frem og studert ved morrabålet. Dagens rute skulle planlegges.

Dette er en av de stundene jeg liker best ved dette livet på tur.

Lange frokost stunder med kaffe, bål og kart.

Buddy gjør unna morgen stellet, som vanlig på egenhånd.
Etter maten tusler han ut, tar et realt morgen bad i snøen, går under en busk eller et tre langt unna teltet og gjør fra seg før han rekognoserer omgivelsene og kommer tilbake å legger seg ved bålet.
Den gutten vet å nyte dette livet!

 

Fisket ble resultatløst ved nedre Muggsjøen.

På vei opp mot Gråvola.

Dagens rute går via vest siden av Gråvola hvor det åpenbarte seg en fantastisk utsikt mot vest.

Her har du utsikt over hele den nordlige delen av Femundsmarka pluss mye mer.

Mot SV fra Gråvola.

Utsikt mot NV fra Gråvola.

Mektige Stor-Svuku troner i bakgrunnen.

Tiurspor i skogen.

Utpå formiddagen måtte det tynne skylaget vike vei for sola som stekte ned fra en blå himmel. Temperaturen steg kraftig og snøen ble løsere og løsere etter hvert som sola fikk tak. Rett og slett nydelig vær.
Men ikke like nydelig føre…
 

Vi slapp oss ned i skogen ved Litlsvartsjøen og videre mot Skarpåsen.
Fremdriften var minimal og det føltes som å vasse i tykk grøt.

På toppen av Skarpåsen som så vidt rekker over tregrensen fikk jeg et godt overblikk over terrenget videre.
Å forflytte seg i skogen var nå nesten umulig. Selv med brede fjellski sank jeg i til opp under kne for hvert skritt så skien måtte presses opp for å få til et nytt skritt. I tillegg var snøen nå så våt at det føltes som jeg dro med meg halve Femundsmaka under skiene for hver gang jeg skulle løfte beina.
Buddy var ikke særlig fornøyd han heller.

 

Løsningen er å prøve å legge ruta over så mange vann og myrer som mulig.
Her er det normalt mindre snø og enklere å forflytte seg.

Bilde mot syd fra Skarpnåsen. Langeggtjønnan sees midt i bildet.

Kursen ble satt ned mot Langeggtjønnan.
Her møtte vi enda en utfordring. Tett bjørkekratt. Kombinasjonen pulk, ski og tett krattskog hører ikke sammen!!

 

I slike situasjoner er det viktig å ta seg god tid og ikke glemme at dette er en del av livet i villmarka.

Ruta gikk videre over myr område sør for Langeggtjønnan mot Midtslåtttjønnan hvor jeg lurte fire Abbor på kroken.
Disse ble renset og lagt i pulken for kveldsmat.

Ikke morro å gå på ski når det kladder slik!

Tross det tunge føret var ca 11km tilbakelagt før vi slo leir ved et navnløst vann rett nordvest for Styggsjøan.
 

Teltet ble satt opp på en nesten snøfri morenerygg.
Å ligge på tørr mose ved siden av et sprakende furubål ga en liten smak av etterlengtet sommer.

Endelig tid for å slå seg ned for kvelden etter en lang dag.

Dag fire var det fortsatt varmt, men denne dagen kunne jeg nesten utelukkende legge ruta over vann.
 

Styggsjøen ble fulgt ett stykke sydover før vi tok av mot nord i en av de mange vikene som fører opp i retning Revsjøen.

Buddy er klar for frokost. Dag fire.

Styggsjøen neste.

Jeg fisket meg sydover på Styggsjøen. Resultatet ble en god Abbor middag på ettermiddagen.

Den eneste planen for dagen som var satt var å besøke den vesle Styggsjø koia.
Denne lille bua er bygd tilsynelatende som en naturlig del av både skogen og berggrunnen.
 Den ble bygget i 1970 og 71 av Iver Gullikstad og Leif Skjevdal.
 

Den er utstyrt med et par små benker og en ovn og er et fint krypinn for inntil to personer.
 

Men vær ytterst forsiktig når du fyrer i ovnen. Den knusktørre fura som er en del av koia utgjør en betydelig brann risiko ved uforsvarlig fyring!!

Styggsjø koia er et praktverk av en villmarksbu!

Den vesle koia har grei plass til to, men vær forsiktig med fyringen inne!!

Inne i koia henger det noen bilder av "kunstnerne" av koia. Iver Gullikstad og Leif Skjevdal.

Etter å ha skrevet en liten hilsen i hytteboka, gikk kursen sydover på Revsjøen igjen.
Her var det endelig et spor etter et hundespann med grei såle som gjorde forflytningen mye enklere.

 

Den siste leieren ble satt ikke langt fra der vi lå den først natten.

Den femte dagen var det på tide å sette kursen mot Rogen og tilbake til Käringsjön.
Jeg tok med god tid og nøt denne dagen til fulle.

 

Det begynte å bli en del overvann på Rogen, men ikke verre en at det gikk greit å gå.

På tide å ta fatt på turen over Rogen.

Med solnedgangen i ryggen satt vi kursen mot Käringsjön.

Femundsmarka er et fantastisk sted å være på tur hele året.
Det er rolige fine kurver og greit å ta seg frem stort sett overalt.
 

Jeg har bevist lagt mine turer her til vinterhalvåret pga at det tiltider kan være litt mye trafikk her sommerstid. Dette gjelder selvfølgelig mest på ”hovedveien” rundt Røa vassdraget, men også andre steder.

Nå på vinteren kan man vandre i dagevis uten å treffe andre. Det synes jeg er litt deilig. Litt sær kanskje…..

(Videosnutt fra turen:  http://youtu.be/tX0Jf3ozh7A )