Ti nydelige dager alene på

Finnmarksvidda.

Stabusrsnes-Alta

7. - 17. Aug 2009

Oversiktsbilde over ruta. (Rød linje)



Etter femten timer i henholdvis bil, fly og buss sto endelig Buddy og jeg alene igjen ved E6 på Stabursnes.

Vi ble ønsket god tur av bussjåføren og det skulle gå 10 dager før vi så noe menneske igjen.

Stabursnes ligger noen km Nord for Lakselv ved Porsangerfjorden og er det mest brukte startstedet for de som skal inn i Stabursdalen nasjonalpark for å prøve Laksen, men jeg hadde litt andre planer.

Finnmarksvidda er enorm og det er urørt villmark så lagt øye kan se og mye mye lenger, derfor er det veldig gode muliheter å dra på tur her i ukesvis uten å treffe andre mennesker og virkelig få kjenne på følelsen av å være alene i villmarka.

Min plan var å bruke de første dagene på turen oppe i de ville fjellområde på østsiden av Stabursdalen. Dette er de mest alpine områdene på vidda. Når man kommer lenger sør og vestover, flater det mer ut og de øde rolige viddekonturene blir dominerende. Denne kontrasten er vell vert å få med seg!!

Stabursnes med Porsangerfjorden i bakgrunnen. E6 kan skimtes til vensre i bildet.

Det var allerede langt på kveld da jeg endelig kunne slenge sekken på ryggen å Buddy og jeg kunne ta de første skrittene inn i den nord-norske villmarka.
 
Jeg har sagt det før, men denne følelsen man har når en endelig kan legge sivilisasjonen bak seg, slenge sekken på ryggen og vite at en har eks anntall dager forran seg med fisking, vandring og store naturopplevelser, er helt spesiel. Må oppleves!!

Første leieren ble ved et lite vann ved foten av det sore fjellet Njeaiddàn. Nydelig vær og varmt. Dette tydet bra.

Første leieren. Jeg brukte Hillberg Unna teltet på denne turen. Det er et en manns telt uten fortelt. Det er lite og lett og er derfor perfekt på lengere turer sommerstid. Dessuten tåler det temlig mye vind vist det barduneres skikkelig.

Dag to våknet vi til fortsatt sol og vindstille. Sekken og utstyret måtte pakkes om etter flyturen og brensel til primusen måtte fylles. Jeg kjøpte en liter Coleman renset bensin i Alta, og det holdt godt på hele turen. Buddy må også hjelpe til og bære, så han fikk leirtøy og litt annet småtteri i kløven.

Vi fulgte høydekurven (ca 150 moh) mot SV. Utsikten nordover mot nedre del av Stabursdalen var inponerende. Skjønner godt hvorfor mange legger turen inn der. Værdens nordligste furuskog ligger faktisk i Stabursdalen.

Byddy skuer utover nedre del av Stabursdalen.

Etter noen timer kom vi til Dilljohka, en elv som renner sør for Stuorra Binjalvàrri og ut i Porsangerfjorden. Vi måtte krysse denne elven for og komme videre.

Elvekryssing med tung oppakning kan være litt krevende. Kjangsen for å gli på de glatte steinene eller bli tatt av stømmen er tilstede, men har man tungen rett i munnen og tenker seg om før hvært steg, går det som regel bra.

Dilljohka dalen er en av sidedalene til Stabursdalen. Vi fulgte denne dalen sydover opp i den ville, grå delen av vidda.

Dillejohka. Johka betyr elv på samisk.

Da  Buddy og jeg var kommet oss vell over elven, fulgte vi bredden videre sydover noen km. Her dukket de første reinsdyrene opp i store mengder, noe Buddy satt stor pris på.

"Mmmm...mye god mat" tenkte han kansje, eller; "å, så mange lekekammerater".
 
Ikke vet jeg hva som hadde skjedd vist han fikk fritt leide til dyra, men jeg har for meg at han hadde kommet krumrygget og spak tilbake til sin eier etter et velplasert spark fra en sint simle som slett ikke var intresert i hans bekjentskap.
Men han er ikke helt spinnvill som mange hunder kan være, men han vill gjerne dit hvor reinen er og må holdes i bånd.

Utpå ettermiddagen begynte jeg å studere kartet etter en eventuel leirplass. Jeg så meg ut noen vann på toppen av fjellt på vestsiden av dalen.
Eneste aberet var at de lå ca 250 høydemeter over der jeg nå befant meg og høydekurvene på kartet lå faretruende tett opp skaret jeg måtte følge.
Mange høydemeter fordelt på få lengdemeter er ingen god kombinasjon, særlig ikke med en sekk på over nermere 30 kg på ryggen. Men det er ofte prisen en må betale for å velge å gå utenfor "allfarvei".

Like greit å få prøvet formen først som sist tenkte jeg, og la i vei.

To timer seinere slengte jeg sekken i bakken og la meg heseblesende i lyngen ved vannet Corvosjavri på 403 moh. Godformen er fortsatt noen km unna, men den kommer nok.
Her blir det leir inatt sa jeg til Buddy, som var helt enig.

Vi var nå helt klart kommet inn i den grå delen av vidda.

Da jeg med stor nyskjærighet dro ned glidlåsen på teltet morgenen den tredje dagen, så jeg rett inn i en grå vegg med tåke. Væromslag.

Tåke er ikke no problem så lenge man kan bruke kart og kompass, men værre er det om man roter seg inn i et område med stor steinur og flyttblokker som det er MYE av oppe i fjellet øst for Stabursdalen.

Vi får ta det rolig i dag sa jeg til Buddy da vi var klare til og gå. 

Vi satt kursen nesten rett vest i mot en stor canyon som heter Ingungorsa. Jeg hadde sett meg ut dette området kvelden i forveien da jeg studerte kartet og syntes det så spennende ut, men denne tåka kunne by på litt problemer fordi det er veldig kupert og bratt i det området, men jeg satset på oppklarning å la i vei.

Vi rundet rundt på sydsiden av det største av Corvosjàvri vanna.

Tåken måtte etterhvert som solen steg på himmelen vike unna og vi fikk fin sikt.

Livet på Finnmarksvidda kan være hardt selv for reinsdyra. Det var ikke få døde dyr som lå rundt, noe Byddy syntes var veldig spennede.

Ingungorsa.

Det kan tiltider være litt krevende å gå oppe i fjellene her øst for Stabursdalen. Terenget kan være veldig kupert å utilgjengelig, men samtidig får man se  steder ikke så mange andre har vært. 

Etter Ingungorsa rundet vi  Ommàscohkka og la kursen mot noen små vann rett sør for Duolbaràssa hvor vi slo leir for kvelden.

Utpå kvelden, da vi hadde slått leir, skyet det til og begynte å regne. Jeg slo opp tarpen utentor teltet for og få litt mer tumleplass. Gryta var full av Røye som var fisket tidligere på dagen, kaffen sto og trakk; det kunne regne så mye det ville, det ble en nydelig kveld alikevell.

 
Tarpen er veldig fin og ha med selv på snaufjellet. Setter man den opp på utsiden av teltet får man mye større plass og kose seg på, noe som kommer godt med på regnværs dager.

Da vi våknet i syvtiden dag fire stekte solen på teltduken og det var bare å rulle ut av teltet som en fet kobbe, legge seg til i lyngen, fyre opp primusen og sette over kaffen. Slike morgener er en ren nytelse!!

Første del av dagens rute la jeg rundt og vest av Làhten-ceabet fjellet. Her var det nydelig utsikt over den midtre delen av Stabursdalen og videre nordvestover på vidda.

Vi stoppet ved et lite vann som nesten rant over av Røye. Kastet ut en liten spinner og etter fem min hadde jeg nok fisk til lunsj for både Buddy og meg.

Vi fortsatte ned til Njahkàjavriet, et idyllisk vann som ligger øst for Càppesvàrri i en liten dal omsluttet av små gress-sletter og spredte bjerketrær. Fyrte opp et lite bål, kokte fisken og sovnet mett og god i lyngen. Det kaller jeg en perfekt lunsj!!

Stapp mette av nydelig røye, sovnet Buddy og hans eier i lyngen.

Utvilt og litt døgnvill fortsatte ferden videre mot syd, over Navkaoavi, krysset Navkajohka før vi slo leir ni timer seiner ved nord enden av det store vannet Àiroavri.
Vi var nå helt klart kommet inn i den mer grønne delen av vidda. Det ble lenger mellom steinurene og betydelig lettere og gå.
 
Men en annen "følgesvenn" på turen hadde også meldt sin ankomst for fullt. Myggen. Den hadde med få unntak glimret med sitt fravær tidligere, men den likte seg helt klart her det var mer vegitasjon.

Jeg hadde heldigvis med ett myggnett til hodet, og med goretex dressen på, gikk jeg fri. Buddy greide seg overaskende bra han også selv om snuten og beina hans tiltider var helt svarte av mygg, men det virket som de ikke greide å stikke han noe av betydning.  

Tiltross for det pene kveldsværet krøp vi inn i teltet og tok kvelden ganske tidlig. De ni timene på beina og drøye to mil som hadde vært dagens tilbakelagte distanse hadde satt sine spor. Det var godt å krype i posen og dorme inn.

Buddy rister løs etter å ha fått av seg kløven. Han er en god kløv hund og står tappert på hele dagen. Men med javne mellomrom stopper jeg så han får ristet løs og stukket ut.

Terenget ble gradvis mer rolig og grønnt etterhvert som vi kom sydover.

Leirplassen ved Àirovarri. Godt å få av seg sekken og slappe av etter en lang dags masj.

Den femte dagen var det forsatt pent, litt overskyet vær. Idag skulle vi etter planen slippe oss ned helt øverst i Stabbursdalen og krysse over sør for Stabburvatnet for så å sette kursen mer mot vest.

Myggen var ivrig, så myggnett var påkrevd stort sett hele dagen.

Vi gikk lags østsiden av Àirojavri og over Àirooavi fjellet før vi begynte å slippe oss ned mot Stabursdalen. Planen var opprinnlig og gå langs østsiden av nordre Stabbursvatnet, men her sa fjellbjørka stopp. Tett krattskog og vier gjorde det nesten ufremkommelig. Jeg krysset derfor Staburselven nord for vannet og satte kursen mot noen små vann syd for Suolojàvri hvor vi slo leir.

Ganske utolig å se hvordan topografien skifter fra øst til vest av Stabursdalen. Noen av fjellene i øst strekker seg godt over tusen meter til værs, mens på vestsiden består landskapet mer av rolige vidder og åser som sjelden er høyere enn 500 moh.

Kvelden senker seg over leieren. Dag seks.

Dag seks våknet jeg av den umisskjennelige lyden av hardt regn som pisket mot teltduken og en stiv kuling fra SØ som truet med å rive teltet opp fra bakken. Hviledag, var min første tanke. Det skulle komme godt med. Det er ikke til å unngå at kroppen får endel juling på en slik tur. Værst gikk det utover beina og hoftene, men ryggen og skrittet fikk sitt de og. En sekk på nermere tredve kilo og et terreng som har vært krevende med elvekryssinger og klatring opp og ned våt steinur setter sine spor, så en dag på ryggen ville sikkert komme godt med.

Men utover formiddagen roet regnet seg litt og jeg begynte å bli litt utålmodig etter å komme videre. Det er laaaangt igjen til Alta så det det beste er å bruke dagene.

Kl halv elleve var leieren pakket og vi la ivei. De værste gnagsårene ble teipet med gaffa tape. Gaffa holder bedre enn vanlig gnagsårplaster når man etter utallige elvekryssinger er søkkbløt i støvlene og aldrig får tørket de opp.

Vi la kursen opp lia mot Langevannet. Vi krysset de to gammle postrutene som gikk mellom Karasjokk og Alta i gamledager.

Dette ble en tung dag. De første to timene gikk i konstant stigning og myr, men regnet holdt seg stortsett unna. Men da vi kom opp på fjellet ble himmlen igjen beksvart og regnet pisket i ansiktet og det fortsatte med det resten av dagen. Vinden var soppas hissig at jeg helst ville komme over fjellet og ned i dalen på vestsiden før vi slo leir, men det var langt.

Vi rundet rundt på sydsiden av Langevannet, holdt på nordsiden av Juovvajàvri og syd av Fàllejàvri (Falkevannet), fulgte Falkelva ett stykke før vi endelig kunne begynne nedstigningen til Stilladalen.

Hele dagen var det tåke og dårlig sikt. Blikket var konstant fokusert på neste skitt og neste meter. Skulle nok tatt en hviledag alikevell...

 

Da vi kom opp til Langevatnet lettet tåken og regnet ga seg for ett øyeblikk, men så ble det svart. Veldig svart.

Utpå kvelden kunne vi endelig slå leir ved et lite vann nord for Stuorajàvri i le av noen små fjellbjørker.

På regnværsdager bruker jeg å slå opp tarpen på utsiden av teltet for å få mer boltreplass til "tørking" av klær og utstyr. Det var ubeskrivelig deilig å endelig kunne trekke av seg de søkkbløte klærne og dra på seg det tørre leirtøyet, koke en varm kopp kaffe å kjenne varmen sakte siver inn i kroppen igjen.

Man blir litt lei på slike dager, men jeg ville ikke vært de foruten alikevell. Man setter enda større pris på godværsdagene når man har vært igjenom de dårlige!

Været roet seg utpå kvelden og det ble en fin kveld med ørret fiske og bålkos.

Da leieren var satt og tørt tøy var på, var det deilig å krype i posen og kjenne varmen spre seg i kroppen igjen. Buddy og jeg unnet oss en time på øye, før kveldsmaten måtte fiskes.

Dag syv våknet vi til rolig og fint vær. For første gang på turen skulle vi følge en sti. Det går en merket løype fra Joatkajàvri fjellstue til Sønvismoen i Tverrelvdalen og deler av den skulle vi følge denne dagen. Det er unektelig mer spennende å gå i urørt terreng, men prisen er ofte vansklig fremkommlighet og mer krevende vandring, så derfor så jeg fram til en dag med "motorvei vandring".

Deilig å gå på en sti igjen. Buddy satte også pris på det.

Tidligere på turen hadde det vært lite fisking på dagtid, det ble mest etter at leieren var slått på kvelden. Men denne dagen tenkte jeg å sette av mer tid til det underveis.

Vi la kursen mot NV over nordre del av Hoalgir fjellet, ned i Sadjinvuopmi dalen før siste stigning for dagen opp på Bellingfjellet (Gàmasvàrri).

Stuorajàvri skimtes i bakgrunnen.

Vi fisket oss norover. Her fra Sivertvannet. Ikke et napp.....

På toppen av Bellingfjellet fikk jeg ett godt overblikk over den vannvittig store villmarka jeg hadde fått være en del av de siste dagene. Her så jeg helt til de ville fjellene i Øst, mot syd så jeg Hellefjellet hvor terenget roet seg og videre mot nord til kysten hvor fjellene igjen ble mer ville.

Finnmarksvidda er virkelig stedet for den som ønsker og være alene i urørt villmark. Her kan man gå alene i ukesvis å virkelig få kjenne på den store følelsen av total tilstedeværelse i naturen.
Men man må virkelig vite hva man legger utpå, for her inne er det ingen, eller ihvertfall veldig få hytter og lignende du kan søke ly i eller proviantere fra. Det er ikke som å gå på Hardangervidda der turistforeningens hytter er veldig utbrett. Men planlegger man godt og har utstyr en stoler på, er det bare å legge i vei.

Fra Bellingfjellet. I dalen bak de små vanna i forgrunnen renner Altaelva.

Bildet mot nord. I bakgrunnen sees de ville fjellene ute ved kysten.

Etter en liten sjokkolade på toppen av Bellingfjellet, slapp jeg meg ned til noen små vann som ligger på vestsiden av toppen for å prøve stanga.
 En 12 gr spesial i kobber ble kastet ut uten de helt store forhåpningene.
Etter ti sekunder strammet sena seg og stangtuppen bøyde seg i en herlig bue som fortalte at her var det storfisk på gang. Først trodde jeg det var en Gjedde som hadde bitt seg på, jeg fikk nemlig ett par Gjedder dagen før selv om det er ganske sjelden her oppe. Men så fløy fisken i været og avslørte i all sin skjønhet at her var det en fet fin Ørret på gang.

Bremsen ble finjustert og alle bevegelser var fokusert på forsiktig kjøring av fisken. Ti minutter seinere lå det en nydelig, glinsende Ørret i lyngen forran meg.
Det blir leir her sa jeg til Buddy.
Jeg kokte fisken og rogna, helte av den deilig suppa og sammen med litt ris ble det en middag i gormet klassen. Jeg orket ikke å spise hele fisken selv, så Buddy fikk resten til kveldsmat.

Etter middagen sovnet vi utenfor teltet mette og gode.

Det ble en nydelig kveld.

Litt seinere på kvelden var enda en fin Ørret landet. Den var tilogmed litt større enn den første, men jeg var fortsatt stappmett etter middagen så jeg renset og parterte fisken før jeg la den i en vanntett pakkpose og gravde den ned i den kalde myra bak teltet til neste dag.
Det var sikkert mange fine fisker i det vannet, men nå hadde jeg fått det jeg trengte så det ble med det denne kvelden.

En ikke så lite fornøyd rekefisker, nå med en ørret i hånden.

Buddy synes fisking er litt kjedlig, men når fisken endelig sitter på kroken og flyr i været, er han helt på med. Da står han og hopper og bjeffer og føler virkelig at han er med på jobben.

Risen koker, ørreten og rogna venter. Deeeeiilig!!

Ørret nr to. Den gravde jeg ned til neste dag.

Når kvelden faller på er det deilig å ta på seg leirskoene, ta med seg en kopp nykokt kaffe og gå en rolig tur rundt leirområdet.
Da kommer alle tankene og inntrykkene som dagen har gitt tydlig fram.
Man lar seg rive med av følelsen av å bare være!
 

Den åttende dagen forsatte vi videre i Nordvestlig retning. Vi slapp oss ned i dalen vest for Nàlganas fjellet. Her dukket de første små furuknaggene opp. Det betyr gode kveldsbål.
Jeg hadde en liten plan om  å slippe meg ned mot Altaelva som renner noen få km lenger mot vest , forså å følge den de siste dagene mot Alta. Men der er det endel hytter ,veier og sikkert mer trafikk som ikke fristet akkurat nå. Jeg ville fortsatt nyte den delige følelsen av å være alene i villmarka så lenge som mulig før sivilisasjonen i Alta.

Kartet ble studert og jeg bestemte meg for og legge turen opp  over Raipas fjellet som ligger rett syd for Alta sentrum. Her ville jeg også få en nydelig utsikt over Altafjorden og byen som ville bli en perfekt avslutning på turen.

Det var tett krattskog og vierkratt som måtte forseres før vi kom opp over tregrensen til Raipasfjellet. Men ved hjelp av kartet greide jeg å finne en liten, neste gjengrod sti som gikk et stykke oppover og gjorde forflytningen mye enklere.
Det er absolutt nødvendig og samtidig veldig morro å skjønne at en behersker orientering med kart og kompas. Når en får selvtillit på det og stoler på den magiske kompasnåla å ser at det fungerer i praksis, blir det mye tryggere å ferdes i øde villmark, å mulihetene og følelsen av trygghet blir mye sterkere.

Vi slo leir rett over tregrensen ved Hangorivatnet.

Vi kom opp på Raipasfjellet, det siste fjellet før målet.

Buddy har stått tappert på under hele turen og begynner å bli litt sliten. Han gikk rett i koma mens jeg gjorde i stand leieren.

Som vanlig var jeg spent på været da jeg gløttet ut av teltet den niende dagen. Den siste hele dagen på turen.
Idag ville vi få en nydelig utsikt over Alta og fjorden utenfor vist været var klart. Og til min store glede var det sol og klarvær og det sitret i kroppen av forventning etter å komme i vei.
Dagens etappe var kort, men jeg ville bruke god tid å nyte denne siste hele dagen til fulle.

Kursen ble lagt mot nord forbi Hestvatnet og Stengelsevatna.

Det gikk en kraftig reinbyge ute i vest, men ellers var det klart å fint vær da vi trasket rolig over fjellet denne siste hele dagen.

Jeg la kursen mot høyde 418 på nordsiden av fjellet hvor det er et fint utsiktspunkt.

Luften hadde en deilig blanding av hav og snaufjell i seg og følesen av å være så nær havet og samtidig være på fjellet var en spesiell opplevelse for meg.

På havet har jeg min arbeidsplass hvor naturopplevelsene også har vært mange gjennom årene, og nå sto jeg på fjellet med en nydelig villmarksfølelse i kroppen som hadde  bygget seg opp inni meg etter ni dager alene. Og her på høde 418 møttes havet og villmarka å ble ett.
Veldig merkelig opplelvelse. Det ble faktisk ett aldrig så lite følelses ladet øyeblikk der Buddy og jeg sto å så utover Altafjorden og byen som vi hadde gått mot nå i ni dager.
Vi tok god tid her å tankene gikk til tilbake til de siste dagers opplevelser. En spesiel og fin følelse spredte seg i kroppen.

Gleden over at jeg fikk øynene opp for naturens storhet og takknemligheten for at jeg er frisk og har helse til å ta den i bruk  ble stor.

Alta fjorden.

Den lille haugen midt i bildet er fjellet Komsa (Gorravàrri). Rett til høyre for den ligger Alta lufthavn og sentrum kan skimtes i forgrunnen.

Bilde mot NV. Alta elven kan skimtes midt i bildet.

Etter noen timer her oppe var det på tide å slippe seg ned fra fjellet for siste gang på turen å slå leir.
Vi la oss til ved Trollvatna som ligger på ett lite platå i tregrensen på nordsiden av Raipas fjellet. Det var en rolig, fin og klar kveld med en nydelig solnedgang som satte landskapet rundt oss i brann. Vi sov ute denne siste natten.

Tarpen er spent opp over noen små bjerketrær i tilfelle regn, men denne siste natten skulle jeg ha ute. Sovne inn til en svak kjølig kveldsbris som stryker over ansiktet og våkne til en gryende sol i øst som sakte tørker dygg av landskapet rundt. Det er deilig det!!!

Utikt fra soveposen.

Klokka er halv ett på natten. Buddy ligger å snorker høylytt i lyngen ved siden av meg. Har ligget i posen i timesvis og latt intrykkene og følelsene etter de siste dagers opplevelser synke inn. Står opp, griper fiskestanga og gjør noen kast ut i det blikk stille vannet uten noen stor forhåpning om fisk. Det er ikke nøye. Vill bare nyte denne siste natten til fulle. Bak åsen ligger sivilisasjonen og byen. Det er blanede føleser som melder seg; Glede og takknemlighet for de store opplevelsene som de siste dagene i villmarka har gitt, og ikke minst at jeg har mulighet og er frisk til og ta den i bruk fullt ut. Men også gleden over å snart være hjemme hos dem jeg er glad i. Det finnes ikke noe motsetnigsforhold mellom de to tingene. For meg hører de helt klart sammen. Det handler bare om prioritering. Riktig prioritering.

Den tiende dagen trasket vi ned fra fjellet. Tok en liten kattevask i en fjellbekk før de første husene dukket opp.

Det første mennesket jeg så var en pensjonert steinverks arbeider som jeg slo av en prat med.
Det var en hyggelig kar og han fortalte ivrig om gamledager og sine opplevelser inne på fjellet gjennom livet.
Han ble mektig inponert og tok meg i hånden da jeg fortalte kort om turen og ruta jeg hadde gått. Han mente at det var ett klokt valg av rute når en skulle krysse fjellet her og oppleve Finnmarksvidda i sin helhet.
 
Det er ikke så mange som velger å gå opp i den grå delen av fjellet øst av Stabursdalen pga av den vansklige fremkomliheten, men når en får med seg dette området og seinere legger kursen mot vest og kommer inn i den grønne og flate delen av vidda, har man fått med seg hele spekteret av det Finnmarksvidda har å gi, mente han.

Vi gikk over brua over Altaelva og fulgte RV93 den siste biten inn mot sentrum.
Det er unektelig litt rart å komme tilbake til sivilisasjonen etter så mange dager med bare villmark, men det var en deilig følelse også. Nok en gang; det er viktig med litt kontaster i livet!

Buddy og jeg benket oss til i solen på en uteservering midt i sentrum og bestilte to øl og en saftig stor hamburger. Fjellørret er godt, men hvær til sin tid.

Rett ved siden av drev et helt korps og rigget seg opp til konsert. Og med kornetter, trompeter, pauker og cymbaler satte de igang i nesten samme toneart og rytme. 
Buddy sov uforstyrret, men for meg var det et hardt og brutalt møte med sivilisajonen. He..he.. ja ja.   

Med et helt korps som spilte med stor iver i nesten samme toneart og rytme, ble overgangen fra ti dager alene i villmarka til sivilisasjonen litt brutal. Buddy sov hardt og ga blanke.

Vi ble sittende der utover ettermiddagen å se på livet før vi satt oss i en taxy og kjørte til Alta vandrehjem som ligger noen km sør for sentrum. Der ble vi i to dager før vi fløy hjem med mange gode og store minner i bagasjen.

Er du ute etter øde, ensom villmark, er Finnmarksvidda stedet!!

God tur!!

Buddy og jeg fikk vær vår seng på Alta vandrehjem. Buddy har vært utrolig på denne turen. Skulle gjærne vist hvor mange labradorer som har krysset Finnmarksvidda med kløv. Han er en god turkammerat. Han liver opp på tunge dager og er alltid blid. Går på i timesvis uten et knyst i allslags vær og er rolig og fin i leieren. Han fortjener virkelig rene fine laken nå. Godt jobba Buddy!!