Hardangervidda på langs 2009.

 

Hardangervidda omfatter et område på ca.8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå.
Planen om å krysse dette enorme fjellområde alene med ski og pulk har lenge surret i hodet mitt, men ble først satt ut i livet Apr 09.
 
Platået har en generell høyde på ca. 1100–1200 moh, men i nord hever Hardangerjøkulen seg til nesten 1900 moh og i sør når Nupsegga ved Røldal opp til 1674 moh.

Turen startet fra Finse i nord og endte opp fire dager seinere i Rjukan. Distansen er ca 14 mil.

Det ble en fin, men litt annerledes tur enn tidligere. Vanligvis bruker jeg god tid og slapper av under veis uten og jage kilometer, men denne gangen la jeg litt press på meg selv for å teste formen som motvillig ble bedre og bedre etterhvert som kilometerene gikk. 

Soloppgang over Hallingskarvet.

15/4 09 Dag 1

Etter nesten to døgn alene på sjøen med minimalt med søvn, så jeg fram til å synke ned i tog-setet å få noen hardt tiltrengte timer i drømmeland på natt toget før ankomsten til Finse.
 Jeg hadde to seter for meg selv og alt lå ann til en deilig og rolig tur nordover.

Men rett før avgang fra Oslo dumpet det ned en ung energisk Bergens blondine i setet ved siden av meg som tydeligvis hadde vært å besøkt kjæresten sin for første gang, og det hadde hun en ubendelig trang til å fortelle alle venner sine om, omgående.

Hun satt og plapret i telefonen på inn og utpust og "eg bare" "vet du hva han sa til meg" "han e bare så skjøn" gjallet ut i kupeen hele veien nordover. Først da vi hadde pasert Geilo gikk strømmen på telefonen hennes og det ble endelig stille, men da var det jo ikke lenge igjen av turen så den gode søvnen min ble det ikke noe av.

Toget ankom Finse noen minutter over fire på natten å det var blikk stille og stjerne klart da jeg endelig sto alene igjen på perongen.
Det var fortsatt litt for mørkt til å legge av gårde så jeg la meg litt  på gulvet i det lille varme-rommet på Finse stasjon for å få et par timer på øye før det ble lyst.
 
Etter en time med søvnløs hvile, spente på meg skiene og pulken for første gang, og begynte turen mot syd og Rjukan.

Deilig å være igang.

Kursen ble lagt rett sydover langs østsiden av Hardangerjøkulen som rager 1863 moh.
 Solen steg opp over Hallingskarvet i Øst, det var vindstille og deilig skare føre. Foran meg lå hele den mektige Hardangervidda med alle de islagte vannene, endeløse hvite vidder og nuter.
Tanken på at jeg skulle få være alene i dette uendelige store fjellområdet i mange dager fremmover var utrolig deilig.
 
Som så mange ganger før lot jeg meg rive med av denne utrolig fine følelsen man får når man er helt aleine i villmarka og vet man skal få bli i denne stemningen i mange dager fremover.

Den fine følelsen til tross, kom søvn-hungeren innover meg etter ett par timer på skiene. Jeg slo derfor opp teltet ved Midtnutvannet rett Sør Øst av Hardangerjøkulen, spiste frokost og krøp i posen og sovnet momentant.

Finse "sentum". Stasjonsbyen ligger som en liten oase midt oppe i intet.

Her sees foten av Kongsnuten og deler av Blåisen som ligger nordøst på Hardangerjøkulen.

Etter fire timer etterlengtet søvn fortsatte turen. Kursen var nå mer sør østlig, retning Finnsbergvannet. Der ventet den første stigningen av betydning på turen.

Pulken veide rundt førti kilo og dro godt i bratte mot-bakker. Planen var ikke å proviantere underveis så jeg dro med meg mat og utstyr for åtte dager.
Jeg regnet med å bruke kun fire dager, men jeg la inn en god tidsmargin da jeg pakket for og være på den sikre siden. Det er viktig å pakke proviant for fler dager enn man regner med å bruke. Hardangervidda er et værhardt område og man må regne med å måtte ligge værfast noen dager visst man er uheldig.

Utpå ettermiddagen paserte jeg Krækkjahytta. Det er en av DNT`s betjente hytter på Hardangervidda og er godt belagt store deler av året da den ligger relativt lett tilgjengelig fra RV7. Jeg holdt god avstand for ikke å ødlegge den deilige følelsen av å være alene.

Ikke ett vondt ord om Den Norske Turistforening, men når det gjelder Hardangervidda syntes jeg de har breiet seg vel mye ut. De har ett omfattende rutenett sommer som vinter og et utall av betjente og ubetjente hytter spredt utover vidda. For meg som liker å være alene i urørt villmark kan det være litt vanskelig å finne de helt urørte områdene. Men jeg er kansje litt sær.....?

Litt før kl syv på kvelden slo jeg leir for natten på Store Krækkja, et vann som ligger rett nord for RV 7.
Det er alltid deilig å krype i posen etter en lang dag på tur, skifte til tørt tøy, koke opp litt kaffe, få i seg ltt kveldsmat og dorme inn til "lyden" øde vidder utenfor teltet.
Føret var fint hele dagen og jeg var godt fornøyd med dagen.

Finnsberget.

Lunsj pause.

Etter å ha krysset Drangeidfjorden kom Krækkjahytta tilsyne. Jeg holdt meg litt på avstand for ikke å bli fristet til å bli...

16/4 09 Dag 2

 

Jeg brøt leir å var klar til å ta fatt på dagens etappe kl 0700.
Det var merkbart mildere og føret var vesentlig dårligere enn dagen før. Det tydet dårlig for dagens forflyttning.
Alle som har gått på ski i råtten tung løs-snø vet hva det dreier seg om. Legger man til en pulk på 40 kg blir det alt annet enn en fornøyelse å gå. Men det er bare å gjøre det beste ut av det å stå på.

Jeg fortsatte i Sør-Østlig retning og krysset Rv 7 utpå formiddagen og la kursen mer mot Syd over Veslekrækkja og Øvre Heinsjøen.
Overvann på sjøene her nord på vidda var ikke noe nevneverdig problem i forhold til det jeg kom til å møte lenger mot syd, men noe var det og da gjaldt det å holde tungen rett i munnen.

Jeg krysset Rv 7 ved Fagerheim før kusen ble lagt over isen på Veslekrækkja og øvre Hein sjøen.

Det var lite snø i Heindalen. Bildet er tatt mot syd.

Utpå formiddagen tyknet været til med tett tåke og litt snø fall. Det ble såkalt whiteout. Alle konturer i landskapet ble visket ut og sikten strakk seg ikke lenger enn til skituppene.
Det ble noen ensformige timer utover dagen og kvelden. Rett som det var sank jeg ned til godt opp på leggen, pulken veltet i ett sett og det hele begynte å gå litt på nervene løs.
Utpå ettermiddagen la jeg kursen mer mot SSV retning Rauhelleren.

Etter elleve timer på skiene med null sikt slo jeg leir sliten og litt lei i syd enden av vannet Rauhelleren midt inne på vidda. Hele dagen hadde jeg bakset i våt, tung løssnø, pulken veltet hele tiden og en sviende smerte i venstre beinet hadde tiltatt utover dagen og jeg var litt spent på hvor ille det var da jeg tok støvlene av på kvelden.
Det var fortsatt mange mil igjen så dette hadde jeg ikke tid til. Foten var rød og hoven og ett åpent gnagsår hadde tatt plass på helen. Jeg stelte foten med talkum og masjasje og teipet på med sportstape.

Det dårlige føret tiltross var jeg godt fornøyd med den tilbakelagte distansen. Drøye tre mil.


Lerliv. Etter dager som dette var det helt nydelig og krype inn i teltet på kvelden. Her står kveldsmaten på primusen mens dagboken får sitt.

Kveldsmat. Jeg komponerte en deilig "rett" før jeg dro hjemmefra. Den besto av:160gr Krusli 35gr Olje 30gr Tørrmelk 20gr Sukker Dette spiste jeg til frokost og kvelds hver dag. Godt og næringsrikt og ikke minst lav vekt.

17/4 09 Dag tre.

  

Den litt tunge gårsdagen tiltross tørnet jeg ut med godt humør og nytt pågangsmot da klokka ringte 0430. Jeg sto opp tidlig for å få med meg morgenskaren. Det skulle vise seg at denne holdt til langt utpå dagen.

Allerede da jeg skottet ut av teltet i grålysningen skjønte jeg at denne dagen ble fin. Været var i ferd med å klare helt opp, det var tre fire grader kaldere og helt vindstille.
Snøpluggene som jeg hadde drevet ned i den råttene snøen kvelden i forveien var nå frosset dønn fast og måtte jekkes opp med spaden.

Praktisk sett, blir dagene ganske ensfomige. Det blir stort sett de samme rutinene hver dag;
 
Dagen starter med smelting av snø til jeg har vann nok til frokosten, morgenkaffen og drikke vann fram til lunj. Så er det å pakke ned leieren, spenne på skiene å gå  i ca seks timer, da det er lunsj. Ny smelting av snø til maten, kaffen og påfyll til drikkeflaskene. Nye seks timer på skiene, Slå leir for natten og igjen smelting av snø.
Kort fortalt består dagene av sove, smelte snø gå på ski. 

Solen var ennå under horisonten da jeg begynte å pakke ned leieren. Det gjelder å være tidlig på`n skal en ha med seg morgen-skaren.

Jeg var litt spent på "reperasjonen" av beinet, men det virket greit. Vondt var det, men ikke værre enn jeg tålte.

Kursen ble nå lagt i mer SØ retning mot innsjøen Mår. Jeg paserte Geitvassdalen over Festningsnutan og Kosadalsnutan før det gikk slakt nedover mot Mår.

Morgentåken måtte vike unna da solen endelig fikk tak. Slike skiftinger i været er et kjempe fin opplavelse.

I sterk kontrast til dagen før med tett tåke og snø, klarnet det opp til tindrende sol og krystallklar luft.

Kosadalsnutan til høyre og Austre Hettehove til venstre.

Fantastikt vær! Mårbu sees litt til venstre i bildet.

Putselig ut fra intet dukket det opp tre hundespann på rad og rekke. Må si jeg misunte de litt den trekk-kraften der. Jeg følte meg litt som en Husky selv..

Lunsjen tok jeg i nærheten av DNT hytta Mårbu. Det ble stekt reinsdyrkjøtt.
Det gode føret holdt seg, men nå sto den blennende solen og bakte alt den orket over viddene så snøen igjen ble råtten og løs.
Da var det bare å legge på klistersmøring og gå på så godt det lot seg gjøre. Jeg lagde en nesehatt av tape og satte den over nesen for at den ikke skulle brenne helt bort.

Nå sto kryssingen av den store sjøen Mårvatn for tur. Mår sjøen er 20,50 kvdrat km stort og har en omkrets på 40,87 km.

Her møtte jeg for alvor store mengder overvann som til tider kunne være temmelig dypt.
Hjerte slo ett par ekstra slag hver gang skiene gikk igjennom og usikkerheten på om det det var fast is under fór igjennom kroppen.
Noen ganger var det ikke mer enn noen cm dypt, men andre ganger sto jeg med vann langt opp på leggene før det stoppet.
Så var det å presse skiene opp i gjennom is-sørpen for så å prøve å få fast fotfeste igjen. Det gikk smått. Pulken fløt stort sett på vannet, men noen ganger veltet den og måtte hales oppned inn på tryggere grunn. Alt utstyret i pulken var pakket i vanntette pakk poser så allt holdt seg tørt.

Det store Mår vannet.

Overvann er ikke morro. Det var litt vell spendede noen ganger. "slutter jeg snart å synke nå tro"...?

Slike områder med vann var det menge av på turen over Mår.

Det var en liten lettelse da jeg etter ca 7 km på den dårlige isen endelig fikk fast grunn under skiene og la i vei opp lia nord for Mårsbrotet (1340moh) og satt kursen rett mot Kalhovd.
Her fikk jeg se Gaustadtoppen for første gang på turen. Der var målet. To dagers reise dit.

Å se Gautadtoppen for første gang på turen var en oppkvikker. Toppen rager 1882 moh og er en av de mest karekteristiske toppene i Sør-Norge.

Etter hvert som dagene gikk skjønte jeg mer og mer at en pulk ikke bare er en pulk.
Den har sitt eget liv. Egne meninger og påfunn.
 
Noen dager, da den var i godt humør fulgte den lydig etter i mitt skispor uten ett knyst. Men andre dager da den hadde bestemt seg for og være trassig, skar den likeglad ut av sporet mitt og la seg på skrå med ene meien på siden av mitt spor. Dette endte som regel med velt og påfølgende stopp i fremdriften.
 
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte stoppe å få den fordømte tingesten på rettkjøl igjen. 
Skulle nok hatt med Buddy alikevell.......
 
Ett av de ca fjorten millioner pulk-vellt iløpet av turen. Hrrrmfffs.....

Etter tolv stive timer på ski ankom jeg enden av Kalhovdfjorden. Foran meg lå en bratt stigning på ca 200 høydemeter opp til Vegardhovde.
Kroppen var nå temmelig mørbanket og sår, men tanken på å begynne morgen dagen med denne stigningen var ikke fristende. Temmelig motvillig begynte jeg på den tunge bakken.

Skiene sank igjennom snøen og pulkdraget skjærte seg inn i hofte beinet. Nå gikk jeg på rein trass. Ganske spennede å kjenne hvordan kroppen reagerer i slike situasjoner. Jeg har i hvertfall skjønt det at når man tror man ikke orker mer, er det stort sett alltid mer å hente vist man bestemmer seg for at dette skal jeg klare.

Da endelig toppen var nådd hadde jeg gått nesten sammenhengende på ski i fjorten timer. Ny rekord. Det kjentes. Jeg slo leir på en bar fjell topp. Leirslåingen gikk i slow motion. Kjente at nå var det ikke stort mer å hente.

Dagens ettappe ble på 4,5 mil og over all forventning føret tatt i betraktning.

Jeg slo leir på toppen av Vegsrdhovde. Her var sneen smeltet bort på ett lite område og det ble en liten oase av sommer midt i allt det hvite.

18/4 09 Dag fire.

 

Våknet 0630 til en vakker soloppgang.
Leir plassen var skjeldent fin. Jeg lå på en topp på 1260 moh med panorama utsikt 360 grader rundt meg. Det var en snøfri flekk der jeg hadde teltet og det luktet nydelig av sommer i lyngen.

Jeg nøt denne morgnen i fulle drag. Tok frokosten i solveggen av teltet og nøt den store utsikten. Det var ca fire kulde grader og det lå ann til godt føre den siste etappen mot Rjukan.

En av de bedre leirplassene jeg har hatt. Her mot Øst nedover i Breidsetdalen.

Soloppgang. En ny deilig dag venter.

Ikke den værste utsikten og våkne til....

Halv åtte la jeg ivei på den siste etappen på denne turen over vidda. Takket være den siste kraftanstrengelsen igår, begynte dagen med deilig utforbakke. En deilig måte å starte dagen på.
 
Kursen gikk nå rett mot syd i retning Haralsdsjå og Øvre Grottetjønn. Kartet viste at denne etappen fra Kalhovd til Rjukan var den mest kuperte på hele turen, men humøret var på topp for nå nermet målet seg.

Men stigningen opp mot Skånevasskjønnan og Storfjellet minte meg på at målet er ikke nådd før hver eneste meter er gått.
Jeg har hatt endel gnagsår i mitt liv, men dette overgikk det meste. Beina var ille, men de siste to dagene hadde det oppstått et like vondt sår som sendte ilinger av smærte for vert skritt, og det satt der bak som solen aldrig skinner... Vanlig plaster hjelper ikke der, her må god gammeldags vasselin til, noe jeg selfølgelig ikke hadde med.

Gaustadtoppen ble større og større for hvær time som gikk. Målet nermet seg.

Kryssingen under demningen ved Gøystavatnet.

Etter at Storfjellet var unnagjort bar det ned mot Helberghytta. Hytta er oppkaldt etter Claus Helberg som var et viktig medlem av gruppen som utførte tungtvannssabotasjen på Vemork 28. Februar 1943. Hytta sto ferdig i 1993 og eies nå av DNT og er selvbetjent.
Jeg tok lunsjen i solveggen her.
Nå var det bare ca fem km igjen ned til Gvepsborg og taubanen som skulle føre meg ned til Rjukan by.

Der var det etterlengtede fjellet. Følte nesten jeg kunne strekke ut handa og ta på det.

Målet er svært nær. Nå gjenstod bare utforkjøringen et stykke ned under tre grensen til taubanen på Gvepsborg.

Tankene gikk rundt de siste dagers opplevelser i fjellet. Som vanlig blir ord altfor fattige, men at fjellet nok en gang har gitt meg et viktig og godt minne for livet er helt sikkert!

Din overskrift

Rjukan sett fra Kvepsborg. Målet er nådd!!

Jeg ankom Gvepsborg ca kl tre og kun turen ned taubanen sto igjen før jeg igjen var i sivilisasjonen. Det skulle bli fint etter noen dager aleine i vinterfjellet. Det er kontraster som skaper liv. 
Fin tur!!! 

Karutsnitt av ruta. Finse-Heinseter.

Heiseter-Mårbu

Mårbu-Kalhovd.

Kalhovd-Rjukan

Oversiktskart